Norge som internasjonalt finanssentrum

I det siste er det blåst liv i debatten om å benytte de enorme midlene som bygges opp i Statens Pensjonsfond – Utland til å utvikle et stort norsk miljø innen finansforvaltning. Flere tar til orde for å betrakte kapital som nasjonens nye råvare, og at foredlingen av denne varen i større grad bør skje i norske forvaltningsmiljøer. Jeg deler gjerne målet om å videreutvikle miljøet for kapitalforvaltning i Norge, men det er andre virkemidler en tildeling av mandater fra Norges Bank som til nå ikke er blitt viet tilstrekkelig oppmerksomhet.

På begynnelsen av nittitallet hadde irske politikere en tilsvarende diskusjon som den vi nå har, men med nærmest motsatt utgangspunkt: - Vi har ingen penger selv, men la oss prøve å tiltrekke oss pengene fra det øvrige Europa gjennom utforming av særskilt gode rammebetingelser for registrering av verdipapirfond, tenkte irske politikere.

I dag er det i overkant av 6000 milliarder kroner under forvaltning i irskregistrerte verdipapirfond. Den irske fondsindustrien er nå den sjette største og den raskest voksende i Europa. Til sammenligning utgjør Statens Pensjonsfond – Utland om lag 1 800 milliarder kroner.

Hva kan så vi lære av Irland? Etter min mening minst to ting:

1. Det første er holdninger. Norske forvaltningsmiljøer som har vært i kontakt med irske tilsynsmyndigheter møtes gjerne med åpningsreplikken: ”what can I do for You?”. Denne holdningen hos tilsynsmyndigheten avspeiler et politisk definert ønske om å tiltrekke seg slik virksomhet.
2. Det andre er kanalisering av tilstrekkelige ressurser til relevante myndighetsorganer for å sikre kompetanse og høyt tempo i regelverksutvikling og saksbehandling.

Norsk regelverksutvikling går sakte, både fordi Finansdepartementet har vært underbemannet på området og at regelverket for finansforvaltning synes å ha lav politisk prioritet. Dessverre er det mange og systematiske eksempler som underbygger dette, men la meg nøye meg med to:

1. Etter fire år (!) har Finansdepartementet etter gjentatte purringer nylig avklart to klagesaker som var av stor forretningsmessig betydning for norsk fondsbransje. Sakene ble ikke reelt behandlet - departementet trengte disse fire årene på å avvise dem av rene formaljuridiske årsaker.
2. To år etter at forslaget om spesialfond (av mange også kalt hedgefond) var på høring, ligger det fortsatt til behandling i departementet. I påvente av et nytt regelverk har norsk finansnæring nå i flere år befunnet seg i den spesielle situasjonen at vi ikke har lov til å produsere produkter som norske kunder har lov til å kjøpe, og som de nå har plassert mange milliarder kroner i. Jeg tror ikke det er mange andre næringer som har opplevd en tilsvarende situasjon.

Enkelte norske fondsforvaltningsselskap har de senere år likevel lykkes med eksport av norsk aksjefondsforvaltning. Per i dag forvaltes 33 mrd kroner for utenlandske investorer i norskregistrerte aksjefond. Og 15 prosent av forvaltningskapitalen i norskregistrerte aksjefond er nå fra utenlandske investorer. Dette har skjedd fordi norske forvaltningsmiljøer har klart å skape gode forvaltningsresultater, primært innen forvaltning av utenlandske aksjer.

Denne lite omtalte suksessen har ikke funnet sted på grunn av, men til tross for norske rammebetingelser. Dessverre er nå hovedspørsmålet for aktører som ønsker å videreutvikle sin virksomhet overfor utenlandske investorer om dette er mulig i Norge. Det sentrale vil være å operere i en jurisdiksjon der det kan forventes oppdatert og internasjonalt konkurransedyktig regelverk. Og når slik virksomhet oppnår en viss størrelse, blir det svært risikabelt å operere fra en jurisdiksjon der det er usikkerhet om framtidig politisk vilje til å sørge for oppdatert regelverk.

Vi har aldri hatt noen regjering med ambisjoner om å legge til rette for utviklingen av et norsk miljø for kapitalforvaltning. Men vi har merket oss enkelte nye og positive signaler fra den sittende regjeringen, og det er gledelig. For å lykkes med å tiltrekke seg midler fra utenlandske investorer i større skala, trenger vi politiske myndigheter som er opptatt av at regelverket for å drive slik virksomhet i Norge, og ikke at det i varierende grad innfases i etterkant av kapitalforvaltningsmiljøets behov og den internasjonale konkurransesituasjonen.
Men opprettelsen av oljefondet har allerede gitt noen positive effekter for det norske kapitalforvaltningsmiljøet. Bl.a. har myten om at kapitalforvaltning bare er meningsløs ”pengeflytting” som ikke skaper reelle verdier på linje med tradisjonell industri eller tjenesteytende næringer begynt å slå sprekker. Det er en god start.