Nærsynt børsmas

Det kortsiktige fokus opererer for tiden med død og fordervelse for aksjeeiere. Mediene etterspør spådommer om utviklingen i aksjekursene de nærmeste dager, uker og måneder både fra vanlige synsere og kompetente eksperter. Vi serveres vurderinger basert på alt fra krystallkuler, ”magefølelser” og mer systematiske analyser. Vi kan igjen lese at ”frykten er blitt større enn grådigheten”og ”at aksjer nå er for de modigste”, ispedd dem som mener at de siste dagers kursfall bare er en såkalt ”korreksjon”.

Det langsiktige fokus betrakter kurssvingningene med nøktern stillhet, som ikke gir grunnlag for de store avisoverskriftene. I det langsiktige fokus taler handlinger mer enn ord:

Norges Bank selger ikke av oljefondets aksjer når det rumler i Asia. Kjell Inge Røkke selger ikke sine aksjer i Aker hver gang Oslo Børs opplever kursfall. Stein Erik Hagen løper ikke skrikende ut av Orkla. Olav Thon selger ikke eiendommene sine og setter pengene i banken hver gang ”ekspertene” tror eiendomsmarkedet har nådd toppen i denne omgang.

Det er også en annen interessant forskjell mellom det kort- og langsiktige fokus: Det korte kan gi inntrykk av børsfall som sjeldne, jordskjelvlignende tilstander, hvilket gjør dem mer skrekkinngytende. Det lange oppfatter perioder med børsfall som normalt. Og basert på historikk er det normalt at Oslo Børs kan ha perioder med 10-15 prosent kursfall en eller kanskje også to ganger i året.

Selv pleier jeg å omtale aksjemarkedets natur som en evigvarende rekke med kursrekorder ispedd små og store kursfall. Jeg kan derfor garantere både børsuro og nye børsfall også i årene framover. Men dersom næringslivet fortsetter å skape verdier mer effektivt enn før, slik at norsk og global verdiskaping fortsetter å vokse, vil eierne (herunder andelseierne i aksjefond) stadig oppleve at aksjekursene setter nye rekorder. Samtidig vil også våre lønninger fortsette å øke. Økt effektivitet og økonomisk vekst belønner m.a.o. både aksjeeiere og ansatte.

Det kortsiktige fokus er ofte støyende, og fokuserer vekselvis mot himmelen eller helvete. Det langsiktige fokus er lavmelt, og har sjelden de store nyhetene. 1,2 millioner nordmenn eier nå andeler i aksjefond for nærmere 100 milliarder kroner, initiert av det langsiktige fokus. Medienes velfylte kortsiktige aksjefokus kan også gjøre oss langsiktige aksjeeiere nervøse, og gjøre oss i tvil om hva vi holder på med. Mange kan bli fristet til å innløse sine andeler basert på bastante spådommer om dramatiske kursfall de nærmeste ukene eller månedene. Da er det kanskje lurt å realisere nå, og heller kjøpe igjen når bunnen er nådd?

Jeg kjenner en tidligere fondssparer som innløste høsten 2005 etter lang tids sparing. I oktober det året falt Hovedindeksen på Oslo Børs med 15,5 prosent til et nivå litt under 300 og det kortsiktige fokus støyet - da også.

Min venn trengte ikke pengene, men tenkte å gå inn i markedet igjen på et framtidig lavere nivå. Jeg snakket senest med ham for et par uker siden. Han bekreftet at han fortsatt venter på at markedet skal falle tilbake under det nivået han solgte på, slik at han fornøyd kan kjøpe seg inn igjen med pengene som har forrentet seg på en trygg og god bankkonto, dog ikke mye. For at den drømmen skal gå i oppfyllelse må Oslo Børs falle med litt over 30 prosent fra dagens nivå på omkring 435. Ikke umulig, men heller ikke særlig sannsynlig. Ventetiden kan bli lang, mest sannsynlig livet ut.

Via en annen venn, som er en godt voksen aksjefondsforvalter, har jeg hørt om en fondssparer som gikk ut av aksjemarkedet i det Herrens år 1984, basert på samme resonnement: Selge nå, og kjøpe når markedet er kommet lenger ned. Vedkommende venter etter sigende fortsatt på den gylne anledning til å gå inn i markedet igjen. I så fall må Oslo Børs falle med 93 prosent. Hadde han latt være å innløse den siste tusen-lappen den gang, ville den ha vokst til 14.000 kroner i dag.

Tålmodighet er en dyd, men det er altså betraktelig mer lønnsomt å utøve den innenfor aksjemarkedet enn utenfor.