Skatteparadiset Norge

I statsbudsjettet 2008 foreslås det at ligningsverdien av aksjer, aksjefond og grunnfondsbevis økes fra 85 til 100 prosent av markedsverdi. Argumentet for endringen er at det oppnås skattemessig nøytralitet mellom verdsettelse av rentebærende plasseringer og aksjer, i tillegg til at endringen har gunstig fordelingseffekt (det er de rikeste som har mest aksjer).

Jeg har sans for argumentet om skattemessig likebehandling mellom ulike formuesobjekter. Så da er vel alt i orden? Nei, det er det dessverre ikke. Likebehandling av aksje- og renteplasseringer er vel og bra, men aksjesparing er en langsiktig plasseringsform. Det er ikke rentesparing. For mange er det derfor ikke rentebærende plasseringer, men langsiktig plassering i fast eiendom som er det mest nærliggende alternativet – eller ”konkurrenten” til aksjesparing.

Kjøp av bolig eller fritidsbolig er dels et velferdsobjekt for oss selv og vår familie og dels en plasseringsform. Men kjøp av utleiebolig er kun en spareform, og et svært nært alternativ til aksjesparing. Allerede under dagens skatteregime er den skattemessige formuesvurdering av utleieboligen såpass mye lavere enn aksjefondet at det kan skapes et inntrykk av at våre politikere har en preferanse for at vi investerer i utleieboliger framfor å være deleiere av det børsnoterte næringslivet. Med forslag til Statsbudsjett 2008 har vi fått en ytterligere svekking av den skattemessige nøytraliteten mellom de to konkurrerende langsiktige spareformene aksjesparing og investering i boligeiendom.

Mens formuesskatterabatten på aksjesparing foreslås fjernet gir plasseringer i boliger, fritidsboliger og utleieboliger en formuesskatterabatt på minimum 70 prosent av markedsverdi. Beregninger utført av Statistisk Sentralbyrå (SSB) viser at rabatten blir større jo mer boligen er verd. SSB fastslår for eksempel at ligningsverdien av boliger verd over 2 millioner kroner i Oslo og Bærum i gjennomsnitt utgjør 11 prosent av markedsverdi. Vi forbinder sjelden Norge med begrepet ”skatteparadis”, men på boligområdet er vi faktisk det. For rene finansinvesteringer i utleieboliger blir skattefordelen påtakelig.

Ettersom de fleste i Norge eier minst en bolig, kan svært mange glede seg over fordelen ved de lave skattetaksten på dette formuesobjektet sammenlignet med andre formuesobjekter. Boligplasseringer er også svært godt anlagt for lånefinansiering. For de som har tilstrekkelig sikkerhet og evne til å betjene store lån kan dermed lånefinansiering av økte boligplasseringer brukes til å ”fjerne” eller redusere formuesskatten på alle formuesobjekter, også de som ikke gir formuesskatterabatt.

Nordmenn stimuleres altså gjennom skattesystemet til å konsentrere sin langsiktige sparing i egne boliger, fritidsboliger og utleieboliger framfor til å spre sparingen gjennom i tillegg å være deleiere av den verdiskapning som finner sted i børsnotert næringsliv (altså spare gjennom aksjer og aksjefond). Konsekvensen er at vår formue blir for ensidig eksponert mot utviklingen i norske boligpriser. Jeg frykter at mange av stirrer seg blind på skattefordelen, og ikke gjør en tilstrekkelig vurdering av hvilken risiko sparepengene utsettes for med en svært ensidig eksponering mot utviklingen i boligprisene.

Jeg er klar over at jeg kan beskyldes for å gråte for min syke mor i denne saken. Verdipapirfondenes forenings statistikk viser at norske privatpersoner de siste fem årene har netto innløst andeler i aksjefond for 7 milliarder kroner. Samtidig har sparing økt i andre plasseringsformer. Men i samme periode har utenlandske privatpersoner og institusjonelle investorers plasseringer i aksjefond forvaltet av norske fondsforvaltere tiltatt sterkt. De profesjonelle kundene er nå størst i verdipapirfond, ikke personkundene som verdipapirfondslovgivningen opprinnelig var innrettet for. Dårlige produkter kan altså ikke være forklaringen på at norske privatpersoner ikke sparer i aksjefond.

DnB NOR offentliggjorde nylig en undersøkelse de hadde fått utført av Synnovate MMI, som viste at:

• To av ti nordmenn ønsker å kjøpe eiendom utover egen bolig.
• Halvparten av dem oppgir at kjøp av bolig nummer to har et rent investeringsmotiv
• 60 prosent av dem sier at lav ligningsverdi og fradrag for gjeldsrenter (altså lånefinansiert kjøp) er viktig for beslutningen.

Den store forskjellen i skattemessig verdsetting av boligeiendom og aksjer skaper altså vesentlige ”forstyrrelser” i markedet for langsiktig sparing. Når grunnlaget for formuesskatt for aksjer og aksjefond økes fra 85 til 100 prosent forsterkes denne forstyrrelsen. For hver enkelt av oss blir det rasjonelt å øke våre investeringer både gjennom egne boliger og utleieboliger, mens det i ytterste konsekvens bare blir staten, utlendinger og de svært rike norske privatpersonene som blir de gjenværende eiere av børsnotert næringsliv.

Det offentlige må ha høye skatteinntekter til å finansiere sin virksomhet. Det kommer vi ikke utenom. Utfordringen er å utforme skattereglene slik at hver enkelt av oss ikke får for sterke insentiver til å innrette oss på en måte som er samfunnsøkonomisk uheldig. All erfaring tilsier at skatteregler påvirker sterkt hvordan vi plasserer våre sparepenger. Gitt at vi ønsker en beskatning av formue bør vi derfor tilstrebe skatteregler som gir skattemessig nøytralitet mellom konkurrerende plasseringsformer slik at vi ikke får samfunnsøkonomisk uheldige tilpasninger. Vårt ”skatteparadis” innen boligbeskatningen – særlig for utleieboliger - er således blitt overmodent for revisjon.