Sisseners geniale markedsføring

Jan Petter Sissener markedsfører sitt eget investeringsprodukt ved å snakke nedsettende om sine konkurrenter. Men da bør informasjonen om egne og konkurrerende produkter være korrekt og balansert.

Jan Petter Sissener har gjennom ulike medier de siste ukene markedsført sitt investeringsselskap gjennom å kritisere finansbransjens investeringsprodukter, og i særdeleshet verdipapirfond.

Han startet med et dobbeltsideoppslag i DN 11. mai, tilfeldigvis startdatoen for emisjonen i hans nye investeringsaksjeselskap. Der hevder han og hans partnere at kundene i bl.a. aksjefond blir skrudd ”left, right and center” av høye gebyrer. Og videre at ”svært få investeringsprodukter er laget for at kundene skal tjene penger”, mens han selv ”har snudd modellen på hodet”. Han tar nemlig ”nesten ingenting” før han har levert 40 prosent avkastning over tre år. Ikke et ord i oppslaget om at Sissener & co bevilger seg et årlig forvaltningshonorar på 1,25 prosent før et eventuelt suksesshonorar på toppen. Heller ikke om at investorene i Sisseners investeringsaksjeselskap også må betale kostnader til daglig ledelse av selskapet, styrehonorarer, og en rekke andre administrasjonskostnader – kostnader som er inkludert i forvaltningshonoraret ved investering i aksjefond.

Sisseners emisjon hadde et minste tegningsbeløp på 100.000 kroner, men der en typisk kunde i følge ham selv også vil investere noen millioner kroner. Aksjefond med minste tegningsbeløp i området 100.000 kroner og opp til 10 millioner kroner, og som investerer i norske eller nordiske aksjer, har et gjennomsnittlig forvaltningshonorar på 0,9 prosent.

Det er vanskelig å forstå at et gjennomsnittlig forvaltningshonorarhonorar på 0,9 prosent i aksjefond ”skrur” kundene, mens hans eget 1,25 prosent utgjør ”nesten ingenting” – og der en del administrasjonskostnader attpåtil kommer i tillegg. Sissener & co hevder å ha en større omtanke for kundenes ve og vel enn verdipapirfondsbransjen, og har derfor valgt en ny type kostnadsstruktur. Faktum er at de ikke leverer noe billig investeringsprodukt, og der kostnadsstrukturen heller ikke er spesielt oversiktlig.

Sissener uttaler også i det samme DN-oppslaget at han har valgt investeringsselskap som organisasjonsform fordi verdipapirfond har så ”masse restriksjoner som gjør det vanskelig å tjene penger for kundene”. Dette er en freidig og ubegrunnet påstand.

Han unnlater nemlig å nevne at reguleringen av verdipapirfond er der for å beskytte investorene. Det er blant annet krav om at verdipapirfond skal ha en depotmottaker som oppbevarer alle midler og fører kontroll med forvaltningen, krav om risikospredning, løpende verdivurdering til markedsverdi som gjør at investorene kan gå inn og ut av verdipapirfond på daglig basis osv. Gjennom Sisseners valg av organisasjonsform får ikke hans kunder med seg alle de lovpålagte investorbeskyttende elementer som ligger i verdipapirfondslovgivingen. Og Sissener & co slipper det løpende ekstra arbeidet som følger med dette. Er det egentlig dette han har i tankene når han snakker om restriksjoner?

Siste dag i emisjonen avslutter Sissener sitt markedsføringsstunt gjennom et VG-oppslag hvor han denne gang vil ”hemmeligholdet” i verdipapirfondsbransjens til livs. Sissener vet nok utmerket godt hvor vanskelig det er å spå om aksjemarkedet skal opp eller ned på kort sikt. Løpende å informere om forvalteres egne tegninger og innløsninger er derfor neppe særlig relevant informasjon. Dersom kunder og myndigheter likevel ønsker slik informasjon, vil bransjen selvsagt besørge den. Til nå er det bare Sissener som har ropt høyt om dette.

Gjennom en vellykket mediestrategi har Sissener fått mye gratis markedsføring av sin emisjon. Hans troverdighet hadde vært større om han hadde bidratt til debatten om finansielle spareprodukter på et annet tidspunkt enn under kampanjeperioden for eget produkt. Men velger man å markedsføre eget investeringsprodukt gjennom å snakke nedsettende om sine konkurrenter, bør informasjon om egne og konkurrerende produkter være korrekt og balansert. Forstemmende er det også hvor lite kritisk både DN og andre redaksjoner har vært, når de svært villig har latt seg bruke som mikrofonstativ for Sissener ikledd englevinger.